“Ja, nei, husker ikke…”: Hvordan engasjere barn i dialog

Har du grit?

På tide å kaste oss ut i risikolek!

Svette hender og et bankende hjerte er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Langt derifra. Å trå utenfor komfortsonen slik at en får kjenne på frykt og usikkerhet, og ikke minst kriblende adrenalin og mestringsfølelse, er nemlig en betydningsfull del av barndommen.  

Barn er nysgjerrige på omverdenen og dermed blir naturen en vidunderlig lekeplass i deres øyne. Trær er ment for klatring, pinner er ment for fekting, store steiner skal bestiges og det finnes ikke noe bedre enn å kjenne det kile i magen på vei ned en snødekket bakke – så lenge engstelse ikke setter en stoppe for disse opplevelsene. 

I dagens samfunn er det en spredende debatt rundt såkalte “bomullsbarn”. Dette uttrykket refererer til hvordan det gjennom årene har blitt mer fokus rundt sikkerhet og det å skjerme barn i oppveksten. Gang etter gang blir barn oppfordret til å være forsiktige og bevege seg gjennom verden med varsomhet. Ulempen ved en slik tilnærming er at det kan resultere i overbeskyttelse og en generasjon som sliter med å forholde seg til utfordringer. Det er kanskje enkelt å lene seg på en føre var-mentalitet, men høye høyder og stor fart, for eksempel, er ikke egentlig iboende farlig. Hva gjør vel et lite skrubbsår eller et blåmerke hvis det betyr at barna får leke fritt og teste egne grenser? 

Tidligere generasjoner har hatt en tendens til å tilbringe mer tid utendørs uten tilsyn fra voksne. Dette ga barna en gyllen mulighet til å utforske og bli trygg på ikke bare seg selv – men også naturen rundt dem. I den moderne verden er mer tid brukt innendørs, ofte i aktivitet regulert av varsomme voksne, men det betyr ikke at dagens barn har noe mindre behov for å få undersøke omgivelsene sine på en leken måte.

«Barn bryter egne grenser og barrierer gjennom å prøve nye og spennende ting i lekens verden,» forklarer Ellen Beate Sandseter (2014). Hun argumenterer for viktigheten av risikolek, noe hun definerer som «spennende og utfordrende lek som involverer usikkerhet og en risiko for fysisk skade». Rammeplanen for barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2017) bygger også på disse ideene og fastslår at barnehagen skal tilrettelegge slik at barna «opplever å vurdere og mestre risikofylt lek gjennom kroppslige utfordringer.» 

Risikolek har verdi fordi det ligger i barnas natur å søke mot slik aktivitet. Fysiske utfordringer vekker gjerne frykt, men det vekker samtidig følelser som eventyrlyst, opprømthet og glede. Det ukjente er spennende enten det gjelder å sette utfor en ny bakke eller hoppe enda høyere enn før. Å tøye grenser er med andre ord en viktig del av leken og barn bør derfor bli oppmuntret og gitt friheten til å gjøre nettopp slike erfaringer. 

På et mer langsiktig plan er risikolek dessuten positivt for barnas utvikling. Fordi leken som regel er fysisk skapes et bra grunnlag for utvikling av motoriske egenskaper. Risikofylt lek er samtidig lærerikt i forhold til barnas forståelse av risikovurdering. Gjennom å utforske omgivelsene sine på egne premisser lærer de å navigere hva som er trygt og farlig, og blir kjent med hvordan kroppen reagerer på følelser som frykt og usikkerhet i møte med risiko. Det å overkomme slike utfordringer gir potensiale for mestringsfølelse, noe som kan oppmuntre barna til å søke nye utfordringer. 

Det er viktig å huske på at litt luft, høyde, fart og spenning, vanligvis ikke er like farlig som det er gøy. Aktiviteter som klatring og parkour kan i utgangspunktet føles skummelt, men frykten går raskt over i gøyal lek og begeistring når en tør å gripe etter neste feste og la kroppen svinge med frie bevegelser. Når de får sjansen til å utfolde seg viser barna seg å være kapable og har en progressiv holdning til nye erfaringer og utfordringer. Derfor trenger de å bli oppmuntret til å kaste seg ut i slik skrekkblandet fryd – ut i risikolek!

Bilde av Annie Spratt.

«Utsikt gir innsikt»